For et vær vi i Oslo har fått denne helgen, wow. Utrolig deilig med sol, varme og skikkelig sommerfølelse. I helgen har jeg gjort litt av hvert, og vært litt her og der. Til tross for forkjølelse og allergi så har ikke det stoppet meg fra å nyte finværet.

På lørdag var jeg, Agnes, Mads og Sondre på en super hyggelig båttur sammen. Vi pakket med oss engangsgrill, burger og pølser og satte deretter kursen mot Husbergøya som ligger ute i Oslofjorden. Jeg har aldri vært der før, men det var utrolig fint og rolig. Blir nok mange turer dit i sommer. Så på øya ble vi værende hele kvelden. Snakket, koste oss, badet og grillet.

Alt i alt en helt fantastisk hyggelig tur, med herlige mennesker. Jeg storkoste meg, og ser allerede frem til neste tur. Jeg krysser virkelig fingrene for at været holder seg i ukene fremover slik det har vært denne helgen.

Hva har du gjort denne helgen?

-Victoria Frostmann Skau




Heihei! Jeg håper alle hadde en strålende 17.mai feiring igår, og at dere er klare for helg om ikke altfor lenge. Jeg vil bare si beklager for at jeg har oppdatert bloggen litt dårlig den siste tiden, så derfor kan vi jo ta det igjen nå. Forrige helg koste jeg meg masse. På lørdagen hadde jeg en utrolig koselig dag. Jeg brukte dagen først og fremst veldig fornuftig og effektivt ettersom jeg selv valgte å gjøre alt av skolearbeid for den kommende uken den dagen. Deretter kom min flotteste bestevenninne Soluna på besøk til meg. Jeg får ikke beskrevet hvor godt det er å ENDELIG ha henne hjemme igjen etter et helt år på Bali. Nå er det ingen distanse lenger, nå kan jeg se henne når som helst. Jeg er så sinnsykt glad for det. For en herlig kveld i hadde. Vi koste oss masse. Snakket i evigheter om alt og ingenting. Spiste uendelig masse god mat, og tittet selvsagt innom Eurovision, obligatorisk. 





Hva syns forresten dere om vinneren i år? Hadde aldri trodd at den sangen kom til å vinne, men må innrømme at jeg også ble veldig rørt da jeg hørte bakgrunnen til denne mannen og sangen. Mannen som representerte Portugal er så hjertesyk at han trenger nytt hjerte innen året er omme. Forferdelig trist, og en så fortjent serier. Resten av kvelden slappet vi av med godis og Skam. Gleder meg veldig til resten av sesongen kommer ut 22.mai, da kommer jeg til å være klistra foran skjermen.

Hva skal du denne helgen?
-Victoria Frostmann Skau






Gratulerer så mye med dagen, alle flotte mennesker og ikke minst til vårt kjære land. Jeg håper dere alle nyter dagen, og at dere koser dere masse hva enn dere måtte gjøre og hvor enn dere er, i dag. 17.mai er for meg en veldig viktig og spesiell dag, hvorfor det aner jeg ikke. Det har bare alltid vært det, så lenge jeg kan huske. Jeg gleder meg seriøst like mye hvert eneste år. Både til å se barnetoget, underholdning, spise is og finværet som vi hvert år krysser fingrene for at kommer. Jeg merket i dag når jeg sto ute i regnet at 17.mai feelingen jeg får hvert år, bare fader mer og mer etterhvert som tiden går. Noe som er utrolig trist. Ting har forandret seg, og den samme lykkerusen som før merker jeg sjeldent lenger noe til. Det har vel noe å gjøre med at ting har endret seg til de grader, og at dagen ikke lenger er like "gjennomført", her jeg bor. Det er ikke lenger lekeboder for barna, i kioskbodene så kan man kun betale med vipps, oppmøte er absolutt ikke like bra som før, folk bruker ikke bunad, og folk forlater barneskolen omtrent før 17.mai i det hele tatt har startet. Det var vel den lille sjarmen 17.mai engang var, som gjorde dagen så bra. Når man har løpt rundt så lenge at føttene verker i det du tar av bunadsskoene, når du spiller sjokoladelykkehjulet så mange ganger at du til slutt blir bedt om å gå gjøre noe annet av de som jobber der (jeg vant til slutt, lover), små pengene du får til pølse og is, de tusenvis av lekebodene man kan fråtse i, grilling på verandaen med venner & familie, sol og ingen bekymringer. MEEN, tro meg. Jeg klager ikke. Jeg elsker fremdeles dagen. En perfekt dag å tilbringe sammen med venner & familie, spise så mye man vil, og bare kose seg. Selvom ikke været er på topp idag, så er definitivt humøret det.



Dagen startet tidlig på min gamle barneskole. Der så jeg og familien på barnetoget, og koselig underholdning skolen hadde stått for. Man må jo selvsagt stille opp når det trossalt er siste året på barneskolen for den mellomste søsteren min. Siste året i barnetog noengang, selvom hun selv sier at, "DET ER LIKE KLEINT HVERT ÅR". Hahhaha. Nå har jeg akkurat kommet inn døren, og fått i meg litt mat, i mens jeg sitter å blogger. Om ikke altfor lenge kommer familien min på 17.mai middag hit. Jeg skulle egentlig også gjerne vært en tur innom jentene mine idag, som har 17.mai lunsj hos Telma. Dessverre rakk jeg ikke det denne gangen, vi får ta det igjen til neste år girls. Jeg håper hvertfall både de og dere koser dere masse i dag. Det fortjener dere alle sammen. 




Har du fått fint vær på 17.mai?
Hva gjør du på vår kjære nasjonaldag?
-Victoria Frostmann Skau




"Du skal ikke tro at du er noe", "Du skal ikke tro at du duger til noe", "Du skal ikke tro at du er mere enn oss",
"Du skal ikke le av oss", "Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss". Fuck Janteloven.




De siste dagene har jeg kommet over en del blogginnlegg og kronikker som omhandler nettopp dette, Janteloven. Jeg syns det er så uendelig trist hvordan vi nordmenn har blitt så "flinke" til å trykke hverandre ned, istedenfor å løfte hverandre opp. Vi undergraver hverandre, kun for å selv føle oss bedre. Kun fordi Janteloven rett og slett er helt inngrodd i hodene våres. Janteloven er noe vi alle har følt på, garantert. Både gutter og jenter. Allikevel er det vel ikke noe å legge skjul på at det er jenter som er verst med hverandre, uten tvil. Dessverre. Jeg syns det er så trist at man i dagens samfunn ikke kan få lov til å ha drømmer, mål og ambisjoner uten at man liksom, "tror man er noe". Og om man faktisk lykkes og er stolt over det, ja da er man "høy på pæra" da. For selvom man alltid har fått høre at man skal skryte og være stolt av seg selv akkurat slik man er, så er man selvdigger om man faktisk gjør det. "Man kan ikke tro at man er bedre enn noen andre". Man kan ikke legge ut bikinibilder på Instagram uten å få høre bak ryggen at, "Hun ser ikke sånn ut i virkeligheten", eller "Hun er egentlig ikke så tynn"Hvorfor? Hva i alle dager er poenget? Hvorfor skal det være en skam å gjøre hva man vil, stikke seg ut i mengden, eller følge sin egen vei? Hvorfor skal alle gode ting absolutt ta en negativ vending? I dagens samfunn takler man rett og slett bare ikke tanken på at andre har det "bedre" enn seg selv, eller at andre kanskje har noe du ikke har. Begår man en feil, så skal feilen brukes mot deg livet ut. For shit, det er jo nesten en "crime" å begå feil, det er jo absolutt ikke menneskelig. Vi må lære å tilgi, vise respekt og forstå hverandre. Det er så trist at man ikke bare kan unne andre å lykkes. At ingen egentlig er genuint glade for deg, i hvertfall veldig få. Ofte kanskje ikke gode venner engang. Det syns jeg er helt sjukt, tenk at det er sånn det har blitt. Når det har gått så langt at selv ikke gode venner klarer å se hverandre lykkes og løfte hverandre opp av det. Det er kanskje bare bekjente av deg som forteller deg hvor flink du faktisk er. Man skulle trodd at det krevdes så himla mye å bare være hyggelige og støttende, når det egentlig koster null kroner å være det.

Vi må faktisk komme oss over det der, folkens. Lære å behandle menneskene rundt oss med respekt. Unne andre suksess, være genuint glade for hva andre klarer å oppnå og ikke dømme. Tro på deg selv, det du gjør og det du får til. Skill deg ut i, og ikke følg resten av mengden. Det er slik verden kommer et steg videre. Greit, kanskje man møter på litt humper og utfordringer på veien? Kanskje du møter på negativitet og mennesker som ønsker å dra deg ned? Men du skal alltid reise deg opp igjen. Vise hvem du er, hva du står for og dine holdninger. Gjør det som føles riktig for DEG, og kun deg!

Så min utfordring til mine kjære lesere er å; Gi en liten finger til janteloven, og vis hva du er god for. Inspirer andre for alt det er verdt. Skryt av deg selv, og vær stolt over å gå en annerledes vei enn alle andre. Du er bra nok akkurat som du er, husk det.

Gjerne lik & del denne videre om du sier deg enig.
-Victoria Frostmann Skau




I forrige innlegg fortalte jeg dere om min koselige bytur med bestevenninnen min Agnes. Allikevel ble det ikke en helt normal bytur på mange måter. Jeg ble vitne til noe jeg syns var ganske så provoserende, trist og sjokkerende. Den siste tiden har jeg som sagt blitt utrolig mye mer observant på blant annet uteliggere. Jeg engasjerer meg så mye innenfor akkurat dette, og ønsker av hele mitt hjerte å hjelpe dem så godt jeg overhodet kan. Da jeg og Agnes hadde satte oss ned i dag for å spise is ute på Ben & Jerry´s, så kom et kjent syn forbi. En av hovedpersonene i "Petter Uteligger" kom forbi. En vi fulgte gjennom hele serien, og ble godt kjent med. André, heter han. Han har Torrets Syndrom, er rusmisbruker & uteligger. Jeg ble for det første utrolig glad for å se han, for jeg føler jo nesten jeg kjenner han. Men jeg satte nesten isen min i halsen da sidemannen vår åpnet munnen mot han, i en veldig angripende tone. Mannen ved siden av begynte å spørre han ut, i det André kom forbi, kun for å spørre om noen av oss hadde noen småpenger å avse. Denne mannen kom med angripende spørsmål, frekke og ubehagelig. "Hvorfor går du her å tigger etter penger?", "Hvorfor kommer du å ber om penger fra oss?", "Hvem betaler for deg?", "Hvor bor du?". André som har Torrets har vanskeligheter for å svare, og ble stående lamslått, slik som oss. Han fikk ikke frem et eneste ord, og endte med å gå i full fart bort derfra. Jeg fikk tårer i øyene, og måtte virkelig ta meg sammen for ikke å gråte. Jeg fikk så vondt inni meg. Jeg ønsket å løpe etter, men samtidig ikke, i frykt for at André skulle syns situasjonen ble enda mer ubehagelig, for han visste jo ikke mine gode intensjoner bak. Allikevel følte jeg at jeg fikk gjort en god gjerning. Jeg ble sittende helt sjokkert å stirre på denne mannen som kom med alle kommentarene. Da åpnet han munnen til meg, "Hvorfor stirrer du sånn på meg?", med en hånelig latter. Da sa heldigvis også to andre menn ved siden av oss i fra, "Jeg tror hun syns du var ekstremt frekk, slik vi også syns". Deretter utviklet samtalen seg for fullt. Til slutt var det kun jeg og Agnes som satt igjen, og diskuterte høylytt med denne mannen. Stemingen ble veldig amper, og jeg er sjokkert over alle menneskene som bare gikk forbi uten å gripe inn. Det er vel bare sånn Norge har blitt, dessverre...

Denne mannen syns overhodet ikke at han var frekk. Han mente at ettersom det er ytringsfrihet i Norge, så kunne han spørre alle spørsmål han ønsker. Uavhengig om spørsmålene var frekke eller ikke. Han fulgte den norske loven helt perfekt, i hans øyne. Han mente at mennesker kun burde føle seg verdifulle, om de blir utspurt slik. Vi fortalte han at alle mennesker oppfatter slikt individuelt, og at om han virkelig hadde gode gjerninger bak det han gjorde, så kunne han tatt André til side, fortalt at han støttet han og kun ønsket å stille han noen spørsmål om hans situasjon. Ikke skrike ut i offentligheten, og ikke fortsatt med det når han så hvor lei seg André ble. Vi fortalte han også om "Petter uteligger" sin serie, at mannen som gikk forbi oss var for meg et kjent ansikt. At André selv syns det å tigge er ydmykende. Hvor ydmykende er det ikke da å bli "angrepet" offentligheten? Vi hadde en lang, lang samtale. Det virket som han kun så på oss som dumme, idiotiske tenåringer, uten livsserfaring og som ikke forsto noenting. Han mente vi kom til å endre syn totalt når vi ble voksne. Men vet du hva? Jeg er stolt. Stolt over å være så reflektert. Tørre stå opp for andre mennesker og for mine egne meninger. Samtalen ble for min del ganske så verdifull.
Jeg følte ikke det var han som lærte meg en livslærdom, jeg følte det var vi som lærte han. 



 




Endelig er det helg, og den har virkelig vært etterlengtet. Etter en uke full av prøver og tentamener, så er det utrolig godt å bare kunne slappe av og nyte solen som endelig har tittet frem igjen. Dagen startet med et raskt legebesøk, før turen gikk videre til Oslo med bestevenninnen min Agnes.

Dagen besto av litt shopping. Jeg skulle prøve for hundrede gang å finne Modern renessanse Palettet fra Anastasia, men as always så er det utsolgt. Kanskje det er meningen at jeg bare ikke skal ha det. Agnes fikk i hvertfall kjøpt seg litt ting og tang, før turen gikk videre til Ben & Jerry's. Ben & Jerry's er obligatorisk for meg og Agnes når vi drar til byen. Blir alltid en date der altså. BESTE SOM FINNES.

Alltid like koselig å være med jentami, setter så pris på gylne øyeblikk. Nå er jeg på vei hjem til familien. Tacokveld og Gullruten.

Håper alle har hatt en fantastisk dag!

Liker du Ben & Jerry's? 
-Victoria Frostmann Skau






I går var jeg og kjæresten min så snille at vi tok med oss min lillesøster og hennes bestevenninne på Ariana Grande konsert, i Telenor Arena. Jentene digga konserten, samme gjorde vi. Vi sang for full hals, til tross for at vi kanskje kunne en sang eller to. Det er en skam at jeg ikke har sett Ariana live før i går, for tro meg, hun er til og med bedre enn på Spotify, og det skal mye til. 

Veien frem og tilbake fra arenaen ble derimot litt mer tuklete enn det vi hadde forventet oss. Vi hadde selvsagt glemt at vår kjære konge og dronning feiret 80-års jubileum. Noe som vil si at absolutt alle veier var stengt, og ingen kollektivtrafikk gikk. Gatene var fullstappet med både politi og folk, og det å komme seg rundt funket ikke. Hele Oslo var praktisktalt sperret. Så når vi fremdeles var på Aker Brygge, 20 minutter før konserten startet, da skal jeg ærlig innrømme jeg fikk smålig panikk inni meg. Vi løp Oslo rundt for å finne en løsning, med jentene som nesten var på gråten i frykt for å miste konserten. Fra Aker Brygge til Oslo S. Fra Oslo S til Stortinget. Fra Stortinget til Langkaia ved Operaen. Der vi ENDELIG fant Shuttlebusser til Telenor, da ble jeg overlykkelig. Klissvåte i syltynne skinnjakker satte vi oss på bussen, just gotta love Norway;)



Og, du vet du er fjern når du finner ut at du er 2 timer for tidlig til konserten når du ankommer arenaen, og at vi totalt bommet på tidspunket. Hahhaha. Konserten var i hvertfall 10/10, og vi koste oss hvert eneste sekund av den. Da konserten gikk mot slutten tenkte vi å være litt smarte, så vi bestemte oss derfor for å gå i hennes siste sang slik at vi kunne unngå alt kaoset ute ved Shuttlebussene, når hele arenaen spurter ut for å få plass. Så vi gikk først ut av hele Telenor Arena, og endte opp på siste buss. Hvordan er det i det hele tatt mulig sier jeg bare?

MEN, vi smiler fremdeles, og er storfornøyde med gårsdagen. Hvordan kan man ikke når kongen vinker til deg, og Ariana rocker scenen? 

Var du på Ariana Grande konserten?
-Victoria Frostmann Skau




Hvordan fikk du rollen i Hotel Cæsar?
-Det var faktisk utrolig tilfeldig. Jeg ble bare oppringt en dag av Hotel Cæsar sitt statistarkiv. De lurte på om jeg hadde lyst til å være statist for dem. Statistrollen min gikk ut på at jeg skulle mime og spille en gammel mann i en teaterklasse. Jeg takket selvfølgelig ja. På sett ble jeg kjent med så mange fine mennesker, og etter min første dag ble jeg bare spurt mer og mer, om jeg ville være statist for dem. Etter en liten stund dukket det plutselig opp en åpning og de søkte en rolle, den fikk jeg, karakten "Viktoria Hobson" i serien. Veldig gøy og helt tilfeldig.



Beskriv karakteren du spilte i Hotel Cæsar!
-Viktoria Hobson er en veldig frempå, overdreven og usjenert person. Hun tar alt veldig useriøst og "lættis", men når det virkelig gjelder som mest så gjør hun alt for å hjelpe de som står henne nærmest. Jeg vil tørre å påstå at hun er ganske så guttegæren, og gjør alt for å vinne hjerte til sitt store crush. Ellers så er hun en veldig hyggelig, utadvendt og glad jente, med et par bitchy moments kan man si. 

Var det noen scener som var vanskelig å spille inn på Cæsar?
-Jeg følte ikke at det var noen scener som var følelsesmessig vanskelig å spille inn. MEEN, det var ikke så himla lett å komme på sett 3 dager etter jeg hadde fått kneet ut av ledd, med skinne på størrelse med en robot og krykker. Da måtte kneskinna teipes og dekkes over, og jeg måtte humpe meg rundt uten krykker. Det ble en himla morsom scene, og om man er observant på det i episoden, så syns det GODT hvor vondt jeg hadde. Alt for Cæsar <33

Hva tjente du? 
-Det er nesten ille hvor mye fokus det har blitt på dette med penger. Dette er spørsmålet jeg har fått aller mest. Jeg forstår veldig godt at folk lurer, det er ikke en helt A4 jobb for å si det sånn, og jeg er ganske sikker på at jeg hadde vært nysjerrig selv. Allikevel så ønsker jeg ikke gå ut med nøyaktig hvor mye jeg tjente, det har jeg tenkt til å holde for meg selv. Det håper jeg folk respekterer. Det jeg kan si er at jeg ikke får timeslønn, jeg får fastlønn.



Brukte du dine egne klær i Hotel Cæsar?
-Jeg har fått mange spørsmål når det kommer til klær og sminke. Når det kommer til klærne så var det litt blandet hva jeg brukte. Før en scene fikk jeg alltid en liste på hva jeg skulle ha på meg i de forskjellige scenene. Så om det foreksempel bare var en hvit bluse jeg allerede hadde hjemme fra før, så tok jeg like så godt med meg den. Jeg brukte Cæsar sine klær også, i og med at rollen ikke skulle være Victoria Skau, men "Viktoria Hobson". Det var også mye jeg ikke hadde fra før, som jeg skulle ha på meg. Når det gjelder sminke så ble jeg sminket av sminkørene, og det var nok noe av det jeg syns var mest uvandt. Slik jeg ble sminket er absolutt ikke slik jeg sminker meg til vanlig, men definitiv gøy å prøve noe nytt. Jeg holder meg allikevel til min egen, hehe.

Var det vanskelig å spille en annen rolle enn deg selv?
-Njaa. For min del så gikk det egentlig veldig greit. På mange måter så kjente jeg meg igjen i karakteren jeg spilte, selvom vi på noen områder var på to forskjellige planeter. Vi er begge veldig positive og glade, og gjør alt som skal til for å våre nærmeste skal ha det bra. Jeg er derimot på langt nær ikke så frempå som karakteren min. Jeg elsker å bli satt på nye utfordringer, og tok alle scener og innspillinger med et smil.

Var det vanskelig å lære seg replikker utenatt?
-Både ja og nei. Det gikk vel egentlig for så vidt greit, ettersom vi har leseprøver før hver scene. På en leseprøve går vi gjennom manuset vårt. Endrer kanskje litt tekst, etter hva som faller oss naturlig. Der finner vi ut hva slags følelser som skal ligge bak det vi sier, osv. Jeg merket allikevel at det i blant kunne bli litt vanskelig om jeg hadde mye annet å tenke på, som foreksempel skolen. 



Oppstod det noe romanse på settet?
-Ikke for min del, jeg har jo kjæreste som dere vet. 

Hvilken scene var den morsomste å spille inn på Cæsar?
-Jeg tror nok det som var mest stas var min første scene i selve hotell lobbyen. Jeg har sett den på TV i alle år, og det å stå der selv, og skulle bli filmet, det var ganske sjukt. De morsomste scenene er nok definitivt scenene hvor jeg fikk spille bitchy og sint, det hadde vi et par av for å si det sånn.

Det var svarene i Hotel Cæsar spørsmålsrunden del 1. I nesten spørsmålsrunde vil dere få bilder backstage og svar på blant annet, "hvem av de andre skuespillerene jeg har kontakt meg i dag", "mine tanker rundt at Cæsar er ferdig", "hvor lang tid det tar å filme en episode", "hva mitt store neste prosjekt er". Er det noe mer dere vil ha svar på så er det bare å kommentere det i kommentarfeltet. 

-Victoria Frostmann Skau




"Jeg er så sliten", "Jeg hater skolen", "Jeg gir opp livet ass", "Jeg orker ikke", "Det blir for mye".



Dette er ord de fleste av oss hører daglig, eller muligens sier selv? Klaging over uviktige småting, som i det store bilde har null betydning. Det er definitiv noe av det jeg har skjerpet meg mest på, etter jeg så "Petter uteligger" for første gang. I går la jeg ut innlegget, "Kjære uteligger". Jeg fikk en helt enorm og uventet respons. Så fine kommentarer, folk delte og likte videre på Facebook. Det varmer hjertet mitt, og det rører meg å se hvor mange som engasjerer seg på lik linje som jeg selv gjør. Det viser at det ikke bare er jeg som har fått en skikkelig tankevekker av serien - for å være ærlig så endret den praktisk talt tankegangen min.

Vi lever i Norge, - "Verdens rikeste land". Et land som har alt, det meste hvertfall. De aller fleste av oss er veldig heldige. Tak over hodet, mat på bordet, familie & venner, og en varm seng å legge oss i om kvelden. Jeg er ikke akkurat den personen som ber folk slutte å klage over småting, fordi "det finnes mennesker som har det verre". Det føler jeg blir litt det samme som å si at du ikke får lov til å være glad, fordi "det finnes mennesker som har det bedre". Jeg mener bare at vi må skjerpe oss litt, og ikke akkurat grave og lete etter ting å klage for, bare for å gjøre det. Jeg ble så rørt av første sesong av "Petter Uteligger". Tankegangen til menneskene i serien er så verdifull, og jeg ser den går igjen hos så mange. Spesielt de som faktisk har grunn til å klage, men som ikke gjør det. I serien velger de fattige uteliggerene å bruke de få usle pengene de har på å kjøpe mat til Petter, når de selv ikke har spist på flere dager. I Norge klarer vi så vidt å spandere en sjokolademelk på hverandre, og om vi gjør det så er isåfall kommentaren tilbake, "Vipps meg de 10 kronene a". Vi møter utallige på gata, som selger =Oslo. I serien sier Petter til en av uteliggerene som er på jobb, "Er du ikke sliten, vil du ikke hjem?". Svaret han får tilbake er, "Sliten? Klart jeg er sliten, men jeg kan da ikke dra hjem. Hva slags arbeidsmoral er det da, reise hjem bare fordi man er litt sliten?". I Norge takler vi så vidt 5 timer med gratis utdanning hver dag, vi skulker unna og vurderer på det sterkeste å droppe ut. Hva slags holdninger er det vi har fått? I serien gir en av rusmisbrukerene bort en gave til Petter i det han sier, "Symbolikken i denne gaven er å finne gleden i de små tingene". I mens vi så og si aldri møter på takknemlighet fra noen i dagens samfunn, og man mottar sjeldent et takk.

Jeg skal ikke dra alle under sammen kam, jeg mener bare at vi generelt burde bli mer rause og generøse. Vi må klare å gi, og ikke bare ta. Vi som har mest, må gi til de som har minst. Det skal ikke være omvendt. Vi må ta oss sammen, og skjerpe oss. Vi har alle sammen opp og nedturer, og livet er til tider kjipt. Poenget mitt er bare at, - Vi må ikke lete etter ting å klage for. 
 




I gjennomsnitt fulgte over 700.000 mennesker Petter Nyquist da han ga de navnløse på gaten, et ansikt, et levd liv, og en historie. Jeg blant en av dem. En tøff dokumentarserie som skildrer uteliggerlivet og rusmiljøet i Norge har virkelig bydd på tårer og vekket mange følelser inni meg. Siden Desember 2015 har "Petter Uteligger" skapt hele to sesonger til av suksess-serien. Petter Uteligger: De Pårørende & Petter Uteligger: Fra Gata til Nordkapp. Denne serien og disse sesongene har virkelig satt det tabubelagte rus/uteliggermiljøet i et nytt lys, og har definitivt gitt meg en bredere forståelse på hvordan det faktisk er å være rusmisbruker og pårørende i dagens samfunn. Det har gitt meg et innblikk i hvor vanskelig det er å bli sett, hørt og forstått. De siste dagene har hodet mitt vært et rent kaos. Jeg har hatt så mange følelser og tanker, og et helt nytt perspektiv på ting. Jeg har aldri vært en person full av fordommer. Aldri. Jeg er full av samvittighet, og har alltid dratt opp lommeboken for å avse noen småmynter, om jeg møter på noen som trenger det. Om jeg tidligere hadde visst den virkelige sannheten bak alle de tomme ansiktene på gaten, så hadde jeg gitt så mye mer. Ikke bare penger, men av meg selv.



Vi går daglig forbi mennesker som sitter på
 gaten. Uteliggere som de fleste av oss ikke engang ofrer et blikk til, som vi så vidt legger merke til og som vi kun spaserer forbi som ren rutine. Det er kanskje lett for mange av oss å tenke, "Det er bare å ta seg sammen", eller "Hvor vanskelig kan det egentlig være?". Vel, det er nettopp det denne fantastiske serien skildrer så godt. Hvor vanskelig det faktisk er. Hvor mye sorg og motstand disse menneskene faktisk har møtt på, men allikevel holder motet oppe. Serien har gitt meg så mye, mer enn jeg selv skulle tro. Det vet jeg med sikkerhet at den har gitt ufattelig mange andre også. Ikke bare har den gitt meg en tankevekker uten like - den har gitt meg glede, latter og kjærlighet. Det er så mye varme, nesten mer enn nedturer og sorg. Den viser rusmisbrukerenes refleksjoner om situasjonen de er i, og drømmer for fremtiden. Det viser at disse menneskene klarer å se gleden i de småtingene, og dele med andre, som har like lite som en selv. Dette er mennesker som er på lik linje som alle oss andre, og som fortjener respekt. Menneskene vi passerer på gaten har en uvisst historie, som både er fulle av håp, mål, og et ønske om en fremtid. Samfunnet vi lever i burde bli flinkere til å se hver og en. Vi burde åpne armene våre og vise vei til de som har mistet sporet. Vi må bli flinkere til å akseptere de menneskene med et par huller i fortiden, og gi de en ny sjanse & start. De er mennesker fulle av ressurser, med så mye mer enn hva alle tror. 



Så kjære uteligger; Etter å ha sett Petter sin serie, så beundrer jeg dere virkelig. Jeg beunder dere for deres gode humør, til tross all motstand og alle utfordringer. Jeg beundrer dere for å aldri gi slipp på håpet om en ekte fremtid - og for å aldri gi opp. Sist men ikke minst en stor hyllest til Petter Nyquist. Jeg er evig imponert, og bøyer meg i støvet for deg. Du har forandret menneskers liv, du gir de trygghet og en sjanse til å bli hørt. Du oppfyller deres livslange drømmer og en ny start. Vi trenger flere mennesker som deg i verden. Virkelig.

-Victoria Frostmann Skau






På mandag hadde jeg og Sondre vår siste dag i London for denne gang. Vi sto opp tidlig for utsjekk, pakket koffortene våre og leverte de til et oppbevaringsrom, før vi tok turen ut i London´s gater. Den siste dagen var det kun et par småting som gjensto, før turen var helt komplett. Vi tok undergrounden til Oxford Street og Piccadilly Circus, der vi tittet og shoppet litt mer. Vi gikk innom den store lekebutikken Hamley´s og tok turen innom Abercrombie & Fitch. Det ble et par gaver til våre lillesøsken der altså. Dette var faktisk også den første dagen været ikke var helt 10/10, men for å være ærlig så var egentlig det litt deilig. 





Da vi sa oss fornøyd med shoppingen for denne gang, så tok vi turen til en skikkelig 50´talls inspirert "Amerikansk Diner" rett borti gaten for hotellet som het, Big Moe´s. Utrolig godt gjennomført tema, og jeg merket jeg kjente på savnet av New York da jeg spiste der. Virkelig en fantastisk lunsj og avslutning på en utrolig fin tur. Turen gikk deretter til flyplassen, og hjem til Norge igjen. 



Jeg må virkelig bare takke Sondre for verdens beste tur, og 18-års gave. Jeg vil allerede tilbake, og gleder meg til vi skal reise dit igjen.

Om det er noe dere lurer på angående Londonturen, enten det er innkjøp eller anbefaling av steder å spise, så er det bare å kommentere i kommentarfeltet!
-Victoria Frostmann Skau




Jeg merker jeg har så sommerfølelse nå. Denne helgen har jo været vært helt sinnsykt fint, men allikevel sjokkerer det meg ikke om det blir snøstorm på 17.mai. Vi lever jo trossalt i Norge dere;) Enn så lenge så nyter jeg hvertfall sol og varme. I går var jeg på en utrolig hyggelig jentekveld hos min gode venninne, Oda. Vi danset, snakket og koste oss masse med jentene til sent på kvelden, før jeg avsluttet den hos kjæresten min. I dag nyter jeg sommeren på verandaen med Viktoria og Agnes, med iste og brownies.

Resten av dagen skal vi klippe håret til Agnes, og jeg skal etterhvert ta turen hjemover. Kvelden idag går nok til litt skolearbeid og eventuelt trening. Denne uka starter hard kjøre for fullt på skolen, eksamener, prøver, presentasjoner, osv. Så nå er det virkelig siste innspurt før sommerferien virkelig er her. Selvom jeg ikke aner hvordan jeg skal holde ut i over 1 måned til.

Jeg håper alle er ute i finværet i dag, og at dere får en fantastisk dag videre!
-
Victoria Frostmann Skau






Nok en fantastisk dag i London. Søndagen sto vi nok en dag tidlig opp, for å ta turen til Oxford Street, for enda litt mer shopping. Først en god frokost og en liten tur på butikken, så var det klart for nok en dag. Til alle dere som har vært i London eller skal, så anbefaler jeg virkelig at dere tar 
Underground for å komme dere frem og tilbake til steder. Veldig enkelt system og latterlig billig i forhold til Taxi. Dagen fløy forbi, og jeg er så glad for at været var så bra. Etter mange timers shopping, så fikk vi også tatt en liten titt på Big Ben & London Eye. Obligatorisk når man er i London, er det ikke? 

Da vi kom tilbake til hotellet fikset vi oss litt, før vi tok turen til en restaurant vi hadde funnet på nettet. Restauranten hadde fått utrolig gode tilbakemeldinger, og lå rett ved Piccadilly Circus. Det er definitivt den beste restauranten jeg har vært på. JW steakhouse, heter den. Den ligger rett utenfor Hyde Park, og på Marriot Hotell. Sinnsykt bra service, og verdens beste mat. 





Har du vært på JW steakhouse før? 
-Victoria Frostmann Skau




Æææææææ, 1 ÅR SIDEN SIST. Endelig er min kjære Soluna hjemme. Hun har bodd i Bali i 1 år, og endelig er hun hjemme igjen. Det er helt fantastisk å ha henne tilbake, og det måtte selvfølgelig feires med en liten velkomst. I kveld har vi derfor samlet alle hennes nærmeste venninner hjemme hos vår bestevenninne Agnes, med grilling & kos.

Kvelden har bestått av grilling, brownies og potetgull. Masse latter og god stemning. Må si jeg er evig misunnelig på Soluna. Året i Bali hørtes magisk ut, og GJETT om hun er brun. Neste reisemål blir garantert Bali for min del.

Resten av kvelden skal vi kun kose oss, og nyte finværet. Kunne ikke blitt en bedre kveld, virkelig. Fantastiske jenter, mat og vær. Ser virkelig frem til flere sånne kvelder med jentene mine.

Håper dere får en fantastisk kveld videre!!!
-Victoria Frostmann Skau




Altså jeg er helt sikker på at jeg hadde vunnet en Oscar om jeg hadde hatt gårsdagen på film. Jeg som hylgriner i dusjen, og mamma som nesten tisser på seg av hvor jævlig håret mitt så ut. Stefaren min ante derimot ingenting om at vi farget håret, ettersom han satt i telefonmøte hele kvelden, men da han kom ned på bade grunnet så mye lyd og støy så var hans eneste kommentar. "Damn, der røyk det instabilde". Kvelden endte klokken 02.00. Dødssliten, og jeg så ut som et sjøudyr. 



Hvordan kan jeg ikke le? Hele denne "hår" situasjonen er jo bare så sjukt komisk. Føler meg litt bedre ettersom jeg har fått tilsendt de sykeste historier med mislykkede hårfarginger, føler meg derfor ikke så alene lenger. I går gjennomgikk jeg flere timer med avfarging, kurer og diverse, og det grønnet er endelig fjernet. Nå er håret grått/sølv akkurat slik jeg ønsket, og det er jeg overlykkelig for. Det er mange av dere som har spurt om bilde, noe som selvsagt er forståelig. Jeg skulle ønske jeg hadde et ordentlig godt bilde, men ettersom jeg var så fortvila så lå ikke fokuset mitt der. Jeg har kun et, hvor man kanskje kan få et lite innblikk i hvor ille det faktisk endte opp med å se ut. Det er bilde som ligger over. Dette er et bilde som er tatt 5-10 minutter etter fargen var satt i, og da kan dere bare tenke dere hvor ille det så ut etter fargen hadde sittet i 40-45 minutter. KRISE.

Håper dere får en strålende dag videre!
-Victoria Frostmann Skau

 




Funfact; Jeg har faktisk kun vært hos frisøren EN gang i hele mitt liv. Jeg har alltid vært super forsiktig med håret mitt, og vært flink til å pleie det. Naturlig har jeg ganske sterk, tykt og lysebrunt hår. Noe som da sier seg selv, er at jeg jevnlig bleker håret mitt. Jeg har bleket håret i mange, mange år. Det har aldri vært et problem. Jeg er så sykt pysete når det kommer til endringer med håret mitt, spesielt hårfarge. Jeg er utrolig skeptisk til det. Denne gangen kjørte jeg på, og gikk fullstendig ut av komfortsonen min. Da gikk det selvfølgelig galt.

For en stund tilbake nevnte jeg for dere i et blogginnlegg at jeg skulle til Oslo for å kjøpe en hårfarge. Hårfargen var visst ute av produksjon for noen endringer, og det av gode grunner. Da jeg var i London denne helgen, så ble jeg overlykkelig over å finne farge allikevel. Der var den visst ikke ute av produksjon, og hadde massevis av bokser igjen. Denne hårfargen har blitt så populær, og jeg skjønner ikke hvorfor. De såkalte Colorista Permanent Colors fra Loreal Paris i fargen Grey.  Jeg er så fan av sølv/grått hår. I fjor sommer var håret mitt perfekt, kun ved bruk av Lilla Shampoo. Denne gangen ville jeg teste ut noe permanent. Det skulle jeg aldri gjort. 



Jeg har nå herved grønt hår. Da mener jeg ikke litt grønnskjær, da mener jeg seriøst grønt som gresset og skogen. GRØNT. Jeg blir ikke akkurat mindre fortvila når Google-søkene mine ender opp med at worst-case kan være at jeg mister alt håret om jeg skal fjerne det grønne, ettersom hårbehandlingene mine er så sterke, andre mener det grønne forblir der for evig. Uansett, dette er ukult. Så nå blir det avfarging hos frisøren for min del, krysser fingrene.

Tips fra meg til dere; Aldri bruk Colorista sine permanente hårfarger. Innser nå at det er en grunn til at de er ute av produksjon her i Norge. Dra heller til en frisør, enn å eksprimentere med fargekombinasjoner og merker du ikke har vært borti før. Jeg skulle så innmari ønske det fantes flere "reviews" på dette produktet før jeg testet det. Derfor vil jeg advare dere. Del gjerne videre om du kjenner noen som kunne tenkt seg å teste det ut.

Har du hatt en mislykka hårfarging noengang?
-Victoria Frostmann Skau




Hei, flotte mennesker! Da er jeg hjemme fra en helt fantastisk langhelg i London. Jeg har virkelig storkost meg, og koblet helt av. Strålende vær, dødsbra shopping, og verdens beste selskap. Kan det blir bedre? Må også bare si beklager for at jeg ikke har oppdatert dere, men dagene gikk i ett og PC tok jeg ikke med. Jeg gleder meg derimot veldig til å gi dere en liten oppdatering på min helg nå. 



Jeg og kjæresten min reiste fredag kveld, og ankom hotellet i London ved 21-tiden. Jeg skulle virkelig ønske jeg tok noen bilder av hotellrommet, og generelt hotellet. Utrolig kult, retro og uvanlig. Aldri vært på noe lignende tidligere, men skal definitivt reise dit igjen, loved it. Vi tok en tidlig kveld med KFC på senga, før turen gikk tidlig neste morgen til Oxford Street. 



London er definitivt et av mine favorittsteder i verden. Har vært der rundt 5 ganger tidligere, så det var veldig godt å være tilbake. Det ble en tidlig morgen i Oxford Street etter en god hotellfrokost. Første, hele dagen i London gikk vel så og si bare til shopping. Topshop, Forever 21, Next, Mango, u name it. Elsker de butikkene, og det er så synd at Norge ikke har disse butikken. Til tross for at jeg har vært i London 5 ganger tidligere, så klarte jeg selvfølgelig ikke koble om de faktisk har Sephora i London eller ikke. Det er mitt evige dilemma hver eneste gang jeg er i London, på tide at jeg begynner å huske det nå. Sephora har de altså ikke, til alle dere som lurer. Nok av sminke og andre produkter ble det ihvertfall uansett, og jeg er strålende fornøyd med alle innkjøp. 



Kvelden ble avsluttet med en fantastisk god middag på Jamie Oliver´s Italian, i Covent Garden. Til dere som ikke visste det så skal en slik restaurant faktisk åpnes i Norge. Den kommer på Aker Brygge om ikke altfor lenge. Den kommer der hvor Jacob Aall tidligere lå. Veldig bra restaurant, med nydelig mat & god service. Ekstra glad ble servitørene hvertfall da vi klarte å betale 1000 kroner, I TIPS!!!! Over dobbelt så mye som middagen. Åh, er det egentlig mulig?

Del 2 & 3 av vår London Weekend kommer imorgen, så husk å sjekke ut bloggen da også.

Har du vært i London tidligere?
-Victoria Frostmann Skau
 
 






Victoria Frostmann Skau




Her kan du skrive om deg selv eller hva du vil.


Legg meg til som venn




Arkiv


· Mai 2017 · April 2017



Kategorier


· Blogg



Søk i bloggen




Linker


· blogg.no · Få din egen blogg!



Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits